Psykologen ville sagt at det er en normal reaksjon, det jeg sitter å føler på når jeg skriver om overgrepene mine. Av alle ting å starte med, er det, det enkleste å skrive om. Følelsene veller opp i meg. Sorg. Sinne. Skam. Kvalmen stiger, det er vanskelig å puste. Alt jeg vil er å gråte over det lille barnet, som er meg. Gråte over det voksne barnet, som fortsatt har det vondt. Det er så ufattelig urettferdig. Psykologen nikket, enig, i akkurat de ordene. "Ja, det er det. Det er rett og slett urettferdig". Og det er greit å føle på.
Skammen har jeg forlatt. Men når jeg maner frem minner, når jeg prøver å beskrive alt det ekle og fæle uten å nødvendigvis beskrive det i detalj, velter skammen opp. Ikke fordi den er min nå lenger, men den tilhører det lille barnet jeg maner frem. Det var nok skammen som fikk henne til å holde kjeft i over 20 år.
Jeg skammer meg ikke lenger. Det er ikke min skam å bære. Det har det aldri vært. Nå har jeg lagt skammen dit hvor den tilhører. Hos han. Hos dem. De har måtte bære den selv. Uten min hjelp til å holde dem flytende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar