Hverdag

Om dreadsene ikke kommer av seg selv ved forsømming av hårpleie, så er jeg så heldig å ha en liten apekatt som drar og rufser til håret mitt ved alle anledninger. Annenhver dag står vi opp med henne. Man våkner til pludrelyder og synging, irriterte grynt om vi tar for lang tid. For første gang sover hun på eget rom og for første gang får vi forfriskende søvn. Så godt som det lar seg gjøre med en kropp som nekter å ha det fint, hvor batteriene alltid er brukt opp. 

Så tvinger man seg selv til å stå opp fra den varme, myke søvnen. Man åpner døra og blir møtt med en liten tulle som bryter ut i gledes hyl ved synet av deg. "Dada!". "Mamma",gjentar jeg. "Dada sover". Men så kaller hun veggen Dada, koppen med varm morgenkaffe, og generelt alt annet. "Mama", gråter hun, når hun har hatt mareritt. Så det går fint, jeg vet at hun er glad i meg også.

Mens morgengrøten inntas og morgenkaffen drikkes, sitter vi å ser på fuglene som spiser fra fuglemateren jeg hang opp i busketrærne der ute. Skjærene spretter rundt på plenen. Ofte romsterer de på balkongen. På leting etter blanke skinnende ting. Eller noe som kan spises. Ikke vet jeg, men ofte slenger de telysene rundt, dytter ned ting på kanten og ser ut til å drive for det meste med hærverk. Birds will be birds.

Nesten hver dag får vi besøk av forskjellige katter som bor i nabolaget. Det er mange av dem. Om kveldene kan man høre dem sloss om territoriene, den uendelige kampen om hvem som eier hva. Men om dagen kommer de gjerne alene for å få litt tilfeldig kos. Jeg klapper og klør og forklarer at jeg er snill så de trenger ikke være redd. De er aldri redde meg. Så forklarer jeg, mens jeg klør dem bak øret og øynene deres forsvinner bak i hodet, at snart får vi pusegutten vår hjem og han derimot er nok ikke like snill og vennlig som det jeg er. For denne uka her kommer kongen av dette hjemmet hjem til oss igjen.


- skrevet 25. september 2018