Livet etter barsel

Plutselig er jeg tilbake på datamaskinen, den som har ligget gjemt vekk i bager, bokhylla og under senga og mange andre steder før den endte opp tilbake i fanget mitt. Jeg husker ikke lenger når jeg sluttet å skrive. Mye kaos inni og utenpå, samtidig følelsen av å være tom for ord, blandet med graviditet, barselliv, omveltninger og måtte stable et nytt liv på beina, resulterte i at jeg la vekk dataen og tok den aldri opp igjen. I flere år nå har jeg så og si brukt mobilen til alt jeg trenger. Det er jo tross alt en liten datamaskin det også, dog, den inspirerer meg aldri til å skrive.

Det er ro i heimen. Avkommet sover lur. Duden har akkurat stått opp. Jeg sto opp tidlig i dag morges da klagehylene til avkommet ble høye nok til at de vekket meg. Vi lever ikke etter noen vekkerklokker, ikke helt enda, eller veldig sjeldent. Ingen barnehage. Ingen jobb på meg. Nattarbeid på Duden. Annenhver dag står vi opp om morgenen med hu lille, sånn at den andre kan få sovet ut.
Dagene fylles med å prøve å underholde en liten vilter tass, gjøre dagene spennende, samtidig å dytte litt pedagogikk inni der. Når hodet hennes legges på puta om natta, er resten av oss også helt utslitt. Det har ikke vært noe rom, tid eller sted for å skrive. Forfatterdrømmen ble lagt på hattehylla.

Det er vel kanskje derfor jeg er her igjen. Det spiller ingen rolle om noen leser ordene. Det spiller ingen rolle om det jeg skriver er bra eller dårlig. Jeg trenger bare å skrive igjen. Få det hele i gang, helt på nytt. For nå nærmer det seg nemlig barnehagestart. Hu lille skal begynne i barnehagen i slutten av juli. Mandager til fredager blir plutselig åpne for at jeg kan gjøre mine ting. Skrive. 

Så ned fra den støvete hattehylla, har jeg tatt frem Forfatterdrømmer igjen. Det blir kanskje ikke neste år, eller året etter der. Men èn dag. En vakker dag skal jeg også klare det. Dette her er bare den spede begynnelsen. 

Skammen, kan du beholde sjæl

Psykologen ville sagt at det er en normal reaksjon, det jeg sitter å føler på når jeg skriver om overgrepene mine. Av alle ting å starte med, er det, det enkleste å skrive om. Følelsene veller opp i meg. Sorg. Sinne. Skam. Kvalmen stiger, det er vanskelig å puste. Alt jeg vil er å gråte over det lille barnet, som er meg. Gråte over det voksne barnet, som fortsatt har det vondt. Det er så ufattelig urettferdig. Psykologen nikket, enig, i akkurat de ordene. "Ja, det er det. Det er rett og slett urettferdig". Og det er greit å føle på.

Skammen har jeg forlatt. Men når jeg maner frem minner, når jeg prøver å beskrive alt det ekle og fæle uten å nødvendigvis beskrive det i detalj, velter skammen opp. Ikke fordi den er min nå lenger, men den tilhører det lille barnet jeg maner frem. Det var nok skammen som fikk henne til å holde kjeft i over 20 år.

Jeg skammer meg ikke lenger. Det er ikke min skam å bære. Det har det aldri vært. Nå har jeg lagt skammen dit hvor den tilhører. Hos han. Hos dem. De har måtte bære den selv. Uten min hjelp til å holde dem flytende. 

Hverdag

Om dreadsene ikke kommer av seg selv ved forsømming av hårpleie, så er jeg så heldig å ha en liten apekatt som drar og rufser til håret mitt ved alle anledninger. Annenhver dag står vi opp med henne. Man våkner til pludrelyder og synging, irriterte grynt om vi tar for lang tid. For første gang sover hun på eget rom og for første gang får vi forfriskende søvn. Så godt som det lar seg gjøre med en kropp som nekter å ha det fint, hvor batteriene alltid er brukt opp. 

Så tvinger man seg selv til å stå opp fra den varme, myke søvnen. Man åpner døra og blir møtt med en liten tulle som bryter ut i gledes hyl ved synet av deg. "Dada!". "Mamma",gjentar jeg. "Dada sover". Men så kaller hun veggen Dada, koppen med varm morgenkaffe, og generelt alt annet. "Mama", gråter hun, når hun har hatt mareritt. Så det går fint, jeg vet at hun er glad i meg også.

Mens morgengrøten inntas og morgenkaffen drikkes, sitter vi å ser på fuglene som spiser fra fuglemateren jeg hang opp i busketrærne der ute. Skjærene spretter rundt på plenen. Ofte romsterer de på balkongen. På leting etter blanke skinnende ting. Eller noe som kan spises. Ikke vet jeg, men ofte slenger de telysene rundt, dytter ned ting på kanten og ser ut til å drive for det meste med hærverk. Birds will be birds.

Nesten hver dag får vi besøk av forskjellige katter som bor i nabolaget. Det er mange av dem. Om kveldene kan man høre dem sloss om territoriene, den uendelige kampen om hvem som eier hva. Men om dagen kommer de gjerne alene for å få litt tilfeldig kos. Jeg klapper og klør og forklarer at jeg er snill så de trenger ikke være redd. De er aldri redde meg. Så forklarer jeg, mens jeg klør dem bak øret og øynene deres forsvinner bak i hodet, at snart får vi pusegutten vår hjem og han derimot er nok ikke like snill og vennlig som det jeg er. For denne uka her kommer kongen av dette hjemmet hjem til oss igjen.


- skrevet 25. september 2018